Thai språk, også kalt siameser, det standard talte og litterære språket i Thailand, som tilhører Tai-språkfamilien i Sørøst-Asia. Den er i stor grad basert på dialekten til Bangkok og omegn i den sentrale regionen av landet, men beholder visse konsonantforskjeller (som l versus r, kl versus k), som vanligvis slås sammen i talespråket, men bevares i rettskrivningen. Andre dialekter, som for det meste varierer i tonene og til en viss grad konsonantene, blir snakket i andre store regioner i landet. Disse er nordøstlige (f.eks. I Ubon Ratchathani, Khon Kaen), Nordlige (rundt Chiang Mai, Chiang Rai) og Sørlige (Songkhla, Nakhon Si Thammarat). De nordøstlige dialektene ligner på Laos.
Thailandske ord er overveiende monosyllabiske, men mange er polysyllabiske. Språket bruker toner for å skille mellom ellers identiske ord. Det er fem forskjellige toner på Thai: midt, lav, fallende, høy og stigende. Det er 21 konsonantlyder og 9 skillebare vokalkvaliteter. Bøyning mangler fullstendig på Thai, men ordsammensetning forekommer vidt – for eksempel khamnam ‘forord’ (bokstavelig talt, ‘ordledende’) og khâwcaj ‘forstå’ (bokstavelig talt, ‘enter-heart’). Synonyme forbindelser som hàaŋklaj ‘langt fjernt’ og alliterative forbindelser som ramádrawaŋ ‘forsiktige’ legger sterkt til språkets uttrykksevne. Thai ordrekkefølge er ganske stiv. Den typiske setningen inneholder emne, verb og objekt i den rekkefølgen — f.eks. Khǎw1 rian2 khanídtasàad3 he1 studier2 matematikk3. Modifikatorer følger ordene de endrer, som i phaasǎa1 thaj2 Thai2 språk1 eller wîŋ1 rew2 run1 fast2.
Thai inneholder fremmede ord fritt. Kanskje den eldste er kinesisk, men nylige kinesiske lånord forekommer også. Hundrevis av elegante og litterære ord er hentet fra Pali og sanskrit, og nye ord er også laget fra sanskritrøtter. Det er også lånord fra Khmer (det offisielle språket i Kambodsja), fra portugisisk fra det 16. århundre, fra austronesisk og i moderne tid i økende grad fra engelsk. Det thailandske alfabetet (innstiftet i det 13. århundre e.Kr.) kommer til slutt fra den sørlige typen Indic-skript. Skriving fortsetter fra venstre til høyre, og mellomrom indikerer tegnsetting, men ikke orddeling. Alfabetet har 42 konsonanttegn, 4 tonemarkører og mange vokalmarkører.