Tabernakel, hebraisk Mishkan, («bolig»), i jødisk historie, den bærbare helligdommen konstruert av Moses som et tilbedelsessted for de hebraiske stammene i løpet av den vandrende perioden før ankomst til det lovede land. Tabernaklet tjente ikke lenger et formål etter at Salomos tempel ble reist i Jerusalem i 950 f.Kr.
Israels tidligste helligdom var et enkelt telt der det ble antatt at Gud manifesterte sin tilstedeværelse og formidlet sin vilje. Den forseggjorte beskrivelsen av Tabernaklet i 2. Mosebok antas av noen å være anakronistisk, for mange forskere anser fortellingen som skrevet under eller bak er det babylonske eksil (586–538 f.Kr. – dvs. etter ødeleggelsen av Jerusalem-tempelet).
Hele Tabernakelkomplekset – hvis spesifikasjoner ble diktert av Gud, ifølge den bibelske beretningen – besto av et stort domstolen rundt en forholdsvis liten bygning som var tabernaklet. Retten, omsluttet av linhenger, hadde form av to tilstøtende firkanter. Midt på det østlige torget sto offerofferet til brennoffer; i nærheten sto et basseng som holdt vann som prestene brukte til rituelle ablusjoner. Den tilsvarende posisjonen på det vestlige torget ble okkupert av lovens ark som ligger i Tabernaklets indre helligdom.
Tabernaklet var konstruert av gobelengardiner dekorert med kjeruber. Interiøret ble delt inn i to rom, «det hellige sted» og «det aller helligste stedet» (Holy of Holies). Det ytre rommet, eller «det hellige sted», inneholdt bordet hvor nærværets brød (shewbread) ble plassert, røkelsesalteret og den syvgrenede kandelaberen (menorah). Det indre rommet, eller Holy of Holies, ble antatt å være det egentlige hjemmet til Israels Gud, som usynlig satt på en konge over en solid gullplate som hvilte på paktens ark og hadde en kjerub i hver ende. Denne arken var en gullbelagt treboks med nettbrettene fra de ti bud.