Srinivasa Ramanujan, (født 22. desember 1887, Erode, India — død 26. april 1920, Kumbakonam), indisk matematiker hvis bidrag til teori om tall inkluderer banebrytende funn av egenskapene til partisjonsfunksjonen.
Hvor ble Srinivasa Ramanujan utdannet?
I en alder av 15 år fikk Srinivasa Ramanujan en matematikkbok som inneholder tusenvis av teoremer, som han bekreftet og som han utviklet sine egne ideer fra. I 1903 deltok han kort på University of Madras. I 1914 dro han til England for å studere ved Trinity College, Cambridge, hos den britiske matematikeren G.H. Hardy.
Hva var Srinivasa Ramanujans bidrag?
Den indiske matematikeren Srinivasa Ramanujan bidro med tallteorien, inkludert banebrytende oppdagelser av egenskapene til partisjonsfunksjonen. Papirene hans ble publisert i engelske og europeiske tidsskrifter, og i 1918 ble han valgt til Royal Society of London.
Hva huskes Srinivasa Ramanujan for?
Srinivasa Ramanujan huskes for sin unike matematiske glans, som han i stor grad hadde utviklet av seg selv. I 1920 døde han i en alder av 32, generelt ukjent for hele verden, men anerkjent av matematikere som et fenomenalt geni, uten likemenn siden Leonhard Euler (1707–83) og Carl Jacobi (1804–51).
Da han var 15 år gammel, skaffet han seg en kopi av George Shoobridge Carrs synopsis of Elementary Results in Pure and Applied Mathematics, 2 vol. (1880–86). Denne samlingen av tusenvis av teoremer, mange presentert med bare de korteste bevisene og uten noe nyere materiale enn 1860, vekket hans geni. Etter å ha verifisert resultatene i Carrs bok, gikk Ramanujan utover den og utviklet sine egne teoremer og ideer. I 1903 sikret han seg et stipend til Universitetet i Madras, men mistet det året etter fordi han forsømte alle andre studier i jakten på matematikk.
Ramanujan fortsatte sitt arbeid, uten å jobbe og leve under de fattigste omstendighetene. Etter å ha giftet seg i 1909 begynte han et søk etter fast ansettelse som kulminerte i et intervju med en regjeringsmedarbeider, Ramachandra Rao. Imponert av Ramanujans matematiske dyktighet, støttet Rao sin forskning en stund, men Ramanujan, uvillig til å eksistere på veldedighet, fikk et geistlig innlegg hos Madras Port Trust.
I 1911 publiserte Ramanujan den første av sine artikler i journal of the Indian Mathematical Society. Hans geni fikk sakte anerkjennelse, og i 1913 startet han en korrespondanse med den britiske matematikeren Godfrey H. Hardy som førte til et spesielt stipend fra University of Madras og et stipend fra Trinity College, Cambridge. Overvinne sine religiøse innvendinger reiste Ramanujan til England i 1914, hvor Hardy underviste ham og samarbeidet med ham i noen undersøkelser.
Ramanujans kunnskap om matematikk (hvorav de fleste hadde jobbet for seg selv) var oppsiktsvekkende. Selv om han nesten ikke var klar over moderne utvikling innen matematikk, var hans mestring av fortsatte brøker uovertruffen av noen levende matematiker. Han utarbeidet Riemann-serien, de elliptiske integralene, hypergeometriske seriene, de funksjonelle ligningene til zeta-funksjonen og sin egen teori om divergerende serier, der han fant en verdi for summen av slike serier ved hjelp av en teknikk han oppfant som kom til bli kalt Ramanujan summation. På den annen side visste han ingenting om dobbelt periodiske funksjoner, den klassiske teorien om kvadratiske former, eller Cauchys teorem, og han hadde bare den mest tåkefulle ideen om hva som utgjør et matematisk bevis. Selv om det var strålende, var mange av hans teoremer om teorien om primtall feil.
I England gjorde Ramanujan ytterligere fremskritt, spesielt i talldelingen (antall måter et positivt heltall kan uttrykkes som summen av positive heltall; f.eks. kan 4 uttrykkes som 4, 3 + 1, 2 + 2, 2 + 1 + 1 og 1 + 1 + 1 + 1). Papirene hans ble publisert i engelske og europeiske tidsskrifter, og i 1918 ble han valgt til Royal Society of London. I 1917 hadde Ramanujan fått tuberkulose, men tilstanden hans forbedret seg tilstrekkelig for at han kunne komme tilbake til India i 1919. Han døde året etter, generelt ukjent for hele verden, men anerkjent av matematikere som et fenomenalt geni, uten likemann siden Leonhard Euler (1707 –83) og Carl Jacobi (1804–51). Ramanujan etterlot seg tre notatbøker og en sideskive (også kalt «mistet notatbok») som inneholder mange upubliserte resultater som matematikere fortsatte å verifisere lenge etter hans død.