Man, det var varmt. 1999 var året musikken eksploderte, året da ingenting hadde noen fornuftig mening, året fans måtte kaste ut noen gamle skolens regler for hvordan pop fungerte. Radioen var plutselig full av skinnende nye stjerner. Så mange tidløse klassikere. Så mange skamløse en-hit underverker. Så mye gal innovasjon, rundt margene. Teen-pop skjedde. Nu-metal skjedde. Hver sjanger blomstret. La oss si det slik: Hvis du tilbringer en time i din lokale karaoke-bar, vil du høre noen belte minst en hit fra sommeren 99. Det var et av de popøyeblikkene da alt som glitrer faktisk er gull.
Så la oss bryte det ned: de 99 beste sangene i 1999, 20 år senere. Treffene, floppene, flukene, uklarhetene. Uansett hvilken type musikk du elsket, hadde dette året det: hip-hop, electronica, indierock, punkgarasje, country, R & B, disco sleaze. De gamle stilistiske grensene holdt ikke lenger. ”Veggene kom ned,” som Sugar Rays Mark McGrath fortalte meg i fjor. “Du ville høre Kiss-FM eller Z-100: Kommer rett opp, Mariah Carey, Blink-182, Eminem, Sugar Ray, og du er som: Hva faen skjer?
Fans kjøpte mer musikk (med penger! i butikkene!) enn noen gang før eller siden. Ingen skjønte at Napster var i ferd med å endre alt. Carson Daly var vert for Total Request Live på MTV hver ettermiddag, hvor en ny type stjerner ble født: Britney, Xtina, Ricky, NSync, Backstreet Boys. En tidligere ukjent produsent ved navn Max Martin ledet Orlandinavian-forbindelsen som invaderte radioen, i en merkelig allianse mellom svenskene og mousketeerne. Woodstock ’99 gikk i flammer. Det var så mye å høre, til og med flott musikk kan gå seg vill i rushen – det er derfor å gå tilbake betyr å oppdage nye overraskelser. Verden stappet inn så mange popspenninger som mulig før Y2K-krasjet. Ingen regler. Ingen skam. Ingen skrubb.
Det er ingen måte noen liste kan oppsummere året på bare 99 sanger – vi kan rulle opp til tusenvis uten å tørke. Når det gjelder det som teller som en sang fra 1999, handler det hele om året for innvirkning: Britneys «Baby One More Time» falt teknisk sent i 1998, men likevel kan det ikke benektes at den tilhører 1999, da den erobret verden. På den annen side, Destinys Childs «Say My Name» og Le Tigres «Deceptacon» kom ut på albumene fra 1999, men de tilhører åndelig Y2K, da de gikk mega-nova. Chers «Believe» teller som en sang fra 1998 – den var på fjorårets liste. (Selv om du kan komme med en sak, er det årets sang hvert år.)
Noen av disse sangene ble til permanente klassikere, fremdeles elskede over hele verden. Andre kommer fra rare som eksperimenterer for en liten håndfull andre fanatikere. Men alle høres bra ut i dag. Så det er på tide å feire musikken fra 1999. Som en vis mann en gang sang: La oss ikke glemme det.