Leif Erikson var sønn av Erik den røde, grunnlegger av den første europeiske bosetningen på det som nå kalles Grønland. Rundt 1000 e.Kr. seilte Erikson til Norge, der kong Olaf I konverterte ham til kristendommen. I følge en tankegang seilte Erikson av kurs på vei tilbake til Grønland og landet på det nordamerikanske kontinentet, hvor han utforsket en region han kalte Vinland. Han kan også ha oppsøkt Vinland basert på historier om en tidligere reise fra en islandsk handelsmann. Etter å ha tilbrakt vinteren i Vinland, seilte Leif tilbake til Grønland, og kom aldri tilbake til Nord-Amerikanske bredder. Han antas generelt å være den første europeeren som når det nordamerikanske kontinentet, nesten fire århundrer før Christopher Columbus ankom i 1492.
Leif Eriksons tidlige liv og konvertering til kristendommen
Leif Erikson (stavevariasjoner inkluderer Eiriksson, Erikson eller Ericson), kjent som «Leif the Lucky», var den andre av tre sønner til den berømte norrøne oppdagelsesreisende Erik den røde, som opprettet en bosetning på Grønland etter å ha blitt utvist fra Island rundt år 980 e.Kr. datoen for Leif Eriksons fødsel er usikker, men han antas å ha vokst opp på Grønland. Ifølge den islandske Eiriks-sagaen fra 1200-tallet (eller «Saga om Erik den røde») seilte Erikson fra Grønland til Norge rundt 1000. På på en måte ble han antatt å ha stoppet på Hebridene, hvor han hadde en sønn, Thorgils, med Thorgunna, datter av en lokal høvding. I Norge konverterte kong Olaf I Tryggvason Erikson til kristendom, og sendte ham et år senere tilbake til Grønland med en kommisjon om å spre troen blant bosetterne der.
Eriksons reise til Vinland
Historiske beretninger er forskjellige fra de påfølgende hendelsene. I følge Eiriks saga seilte Erikson ut av kurs når han kom tilbake til Grønland og landet i Nord-Amerika. Han kalte regionen der han landet Vinland etter de ville druene som vokste i overflod der og den generelle fruktbarheten i landet. En annen islandsk saga, Groenlendinga saga (eller «Saga of the Greenlanders»), som forskere anser mer pålitelig som Eiriks saga, mener at Leif Erikson hørte om Vinland fra den islandske handelsmannen Bjarni Herjulfsson, som hadde sett det nordamerikanske kontinentet fra sitt skipet 14 år før Leifs seilas, men ikke satte foten på land.
I tillegg til usikkerhet om sammenhengen med Eriksons ankomst til Nord-Amerika, er også den eksakte plasseringen av landingen hans i tvil. Groenlendinga saga hevder at han gjorde tre landfall på Helluland (muligens Labrador), Markland (muligens Newfoundland) og Vinland. Plasseringen av Vinland har blitt diskutert gjennom århundrene, og har blitt identifisert som en rekke flekker langs den nordlige Atlanterhavskysten. På begynnelsen av 1960-tallet ble det utgravninger på LAnse aux Meadows, på den nordligste spissen av Newfoundland, viste bevis på det som generelt antas å være baseleiren til 11-tallet Viking leting, selv om andre mener at regionen er for langt nord til å tilsvare Vinland beskrevet i Islands sagaer.
Eriksons senere liv på Grønland og arv
Etter sin tid i Vinland vendte Erikson tilbake til Grønland, og han ville aldri komme tilbake til Nord-Amerikanske bredder. Selv om faren hans ikke var mottakelig for den kristne troen, var Leif i stand til å omvende sin mor, Thjodhild, som fikk bygd Grønlands første kristne kirke i Brattahild. Da Erik den røde døde, overtok Leif Erikson som sjef for Grønlands bosetning. Sønnen Thorgils ble sendt av moren (som Leif aldri giftet seg) for å bo på Grønland, men var tilsynelatende upopulær. En annen (antagelig legitim) sønn, Thorkel Leifsson, ble sjef innen 1025, etter farens død. Det er ikke kjent noe om Leifs etterkommere.
Fra slutten av 1800-tallet feiret mange nordamerikanere Leif Erikson som den første europeiske utforskeren av den nye verden. I 1925, til ære for 100-årsjubileet for ankomsten av den første offisielle gruppen av norske innvandrere i USA, kunngjorde president Calvin Coolidge for en Minnesota-folkemengde at Erikson hadde vært den første europeeren som oppdaget Amerika. Og i september 1964 godkjente Kongressen en offentlig resolusjon som autoriserte president Lyndon B. Johnson til å erklære 9. oktober som «Leif Erikson Day.»