Laparoskopi, også kalt peritoneoscopy, prosedyre som tillater visuell undersøkelse av bukhulen med et optisk instrument kalt laparoskop, som settes inn gjennom et lite snitt laget i bukveggen. Begrepet kommer fra de greske ordene laparo, som betyr «flanke» og skopein, som betyr «å undersøke.»
© s4svisuals / .com
Laparoskopet er en type endoskop — dvs. en enhet som ligner på et lite teleskop som er utstyrt med en lyskilde. Laparoskopi kom i bruk tidlig på 1900-tallet. Den ble først brukt som et middel til å diagnostisere magesmerter. På 1960-tallet brukte gynekologer laparoskopet i operasjoner som rørbånd. Moderne laparoskop er utstyrt med fiberoptiske lys og små videokameraer som gjør at et kirurgisk team kan se bukvev og organer på en skjerm i operasjonsstuen. Disse forbedringene har utvidet anvendelsen av laparoskopi. I dag brukes teknikken ikke bare for å innhente diagnostisk informasjon, men brukes i en rekke operasjoner, inkludert fjerning av galleblæren (kolecystektomi), blindtarmsoperasjon, hysterektomi, reparasjon av brokk og fjerning av kreftsvulster.
Laparoskopi er en minimalt invasiv kirurgisk prosedyre fordi det krever et mye mindre snitt enn tradisjonell kirurgi gjør, og forårsaker mindre skade på nerver, muskler og hud. Det kan utføres med bare lokalbedøvelse og et mildt beroligende middel. For å starte prosedyren pumpes karbondioksid ned i underlivet, og utvider dermed bukhulen for å gi legen plass til å manøvrere instrumenter. Deretter lages et lite snitt for laparoskopet. Ytterligere små kutt kan gjøres hvis kirurgiske instrumenter som tang og saks er nødvendig i prosedyren. Verdifull diagnostisk informasjon kan fås ved å undersøke et biopsiprøve av leveren eller magesår. Fordelene med laparoskopisk kirurgi inkluderer reduksjon i postoperative smerter, korte restitusjonstider og kortere sykehusopphold.