Tidlige rotterstudierRediger
Etter endt utdannelse fra Northwestern underviste han ved Emory University og Ohio State University. I 1946 flyttet han og kona Edith til Towson, Maryland, en forstad til Baltimore. Calhoun jobbet med Rodent Ecology Project ved Johns Hopkins University. I mars 1947 startet han en 28-måneders studie av en koloni av norske rotter i en 1030 kvadratmeter stor utendørspenn. Selv om fem kvinner i løpet av denne tidsperioden teoretisk kunne produsere 5000 sunne avkom for denne størrelsespenna, fant Calhoun at populasjonen aldri oversteg 200 individer, og stabiliserte seg ved 150. Videre var rottene ikke tilfeldig spredt over hele penområdet, men hadde organiserte seg i tolv eller tretten lokale kolonier med et dusin rotter hver. Han bemerket at tolv rotter er det maksimale antallet som kan leve harmonisk i en naturlig gruppe, utover hvilke stress og psykologiske effekter fungerer som gruppesammenbruddskrefter.
Mens de ble lagt ut på Jackson Lab i Bar Harbor, Maine, han fortsatte å studere den norske rottekolonien til 1951. Mens han var i Bar Harbor ble hans første datter, Cat Calhoun, født. Familien bodde på gjestehuset på Luquer-eiendommen.
Calhoun og familien flyttet tilbake til Silver Spring, Maryland, i 1951. Han jobbet for Walter Reed Army Medical Center i divisjonen nevropsykiatri før han fikk sin stilling ved National Institutes of Health i 1954 hvor han jobbet de neste 33 årene. 1954 var også året hans andre datter, Cheshire Calhoun, ble født.
Rotteeksperimenter i Norge Rediger
Calhoun forfulgte sine oppførselseksperimenter ved bruk av tamme norske rotter, på laboratoriet sitt på den andre etasje i et stort fjøs på Casey-gården i landet utenfor Rockville, MD. Området er nå et forstedssenter, men låven står fremdeles, renovert for forstadsbruk. I dagene av Calhouns okkupasjon var det et lite, rotete kontorområde på toppen av trappen. Gnagerlukten var overveldende, og det tok litt tid før man kunne puste normalt.
Forskningsområdet ble delt i tre deler. I midtdelen ble det bygget et bokseaktig rom. Det var en gang hele veien rundt denne kassen og trapper som førte til toppen av den. Denne kassen var delt inn i 4 rom, eller habitater, 10 fot x 14 fot x 9 fot (3,0 mx 4,3 mx 2,7 m). Hvert rom hadde en dør for en forsker eller vaktmester å gå innom, og i taket til hvert rom var et glassvindu. Aktiviteten i hvert rom kunne observeres gjennom disse vinduene. Hvert rom ble delt inn i kvartaler med 2 fot høye (0,61 m) skillevegger. «V» -formede ramper forbinder pennene I og II, II og III, og III og IV. Pennene I og IV var ikke koblet sammen. Montert på veggen i hjørnet av hvert kvartal var en kunstig grav, som var tilgjengelig via en vindeltrapp. I to av kvartalene var «grav s «var 3 fot (0,91 m) fra gulvet, og i de andre to var» gravene «1,8 m fra gulvet. Hvert kvartal inneholdt også en drikkestasjon og en fôringsstasjon. Disse variasjonene i miljøet førte til forskjeller i atferdsmønstre og til slutt til begrepet «atferdsvask.»
Forskningen som ble utført i laboratoriet på Caseys gård begynte i 1958 og varte til 1962, da Calhoun ble invitert til å tilbringe et år på The Center for Advanced Study in the Behavioral Sciences i Stanford, California.
MuseksperimenterEdit
John Calhoun med museksperiment
På begynnelsen av 1960-tallet kjøpte National Institute of Mental Health (NIMH) eiendom i et landlig område utenfor Poolesville, Maryland. Anlegget som ble bygget på denne eiendommen huset flere forskningsprosjekter, inkludert de som ble ledet av Calhoun. Det var her hans mest berømte eksperiment, musenuniverset, ble opprettet. I juli 1968 ble fire par mus introdusert i habitatet. Habitatet var en 9-fots (2,7 m) firkantet metallpenn med 4,5 fots høye (1,4 m) sider. Hver side hadde fire grupper på fire ve rtiske «tunneler» av trådnett. «Tunnellene» ga tilgang til hekkekasser, matbeholdere og vanndispensere. Det manglet ikke på mat eller vann eller nestemateriale. Det var ingen rovdyr. Den eneste motgangen var grensen for plass.
John Calhoun møtte pave Paul VI 27. september 1973
Opprinnelig vokste befolkningen raskt og doblet hver 55. dag. Befolkningen nådde 620 innen dag 315, hvoretter befolkningsveksten falt betydelig, og bare doblet hver 145. dag. Den siste overlevende fødselen var på dag 600, og brakte den totale befolkningen til bare 2200 mus, selv om eksperimentoppsettet tillot så mange som 3840 mus når det gjelder hekkeplass. Denne perioden mellom dag 315 og dag 600 så en sammenbrudd i sosial struktur og normal sosial oppførsel.Blant avvikene i atferd var følgende: utvisning av unge før avvenning var fullført, såring av unge, økning i homofil oppførsel, manglende evne til dominerende menn til å opprettholde forsvaret av deres territorium og kvinner, aggressiv oppførsel til kvinner, passivitet til ikke-dominerende menn med økte angrep mot hverandre som ikke ble forsvaret mot.
Etter dag 600 fortsatte den sosiale sammenbruddet og befolkningen gikk tilbake mot utryddelse. I løpet av denne perioden sluttet kvinnene å reprodusere seg. Deres mannlige kolleger trakk seg helt tilbake, deltok aldri i frieri eller slåss og deltok bare i oppgaver som var avgjørende for deres helse. De spiste, drakk, sov og stellte seg – alle ensomme sysler. Slanke, sunne strøk og fravær av arr preget disse mennene. De ble kalt «de vakre.» Avl ble aldri gjenopptatt og atferdsmønstre ble endret permanent.
Konklusjonene som ble trukket fra dette eksperimentet var at når all tilgjengelig plass tas og alle sosiale roller er fylt, vil konkurranse og stressene individene opplever resultere i totalt sammenbrudd i kompleks sosial atferd, som til slutt resulterte i at befolkningen gikk under.
Calhoun så skjebnen til populasjonen av mus som en metafor for menneskets potensielle skjebne. Han karakteriserte den sosiale sammenbruddet som en «andre død», med referanse til «andre død» nevnt i den bibelske boken Åpenbaring 2:11. Studien hans er sitert av forfattere som Bill Perkins som en advarsel om farene ved å leve i en «stadig mer overfylt og upersonlig verden.»