Kritikk av folkemordskonvensjonen
Selv om konvensjonen har hatt nesten enstemmig internasjonal støtte, og selv om forbudet mot folkemord har blitt, ifølge Internasjonal domstol, en obligatorisk norm (jus cogens) for internasjonal rett, har konvensjonen ofte blitt kritisert for å utelukke politiske og sosiale grupper fra listen over mulige ofre for folkemord. Den såkalte «intensjonsklausulen» i konvensjonens definisjon av folkemord – den delen som nevner «intensjonen om å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe» – er også problematisk. To av de vanligste innvendingene er at en slik intensjon kan være vanskelig å etablere, og at forsøket på å tildele en slik intensjon til enkeltpersoner gir liten mening i moderne samfunn, hvor vold kan komme like mye fra anonyme sosiale og økonomiske krefter som fra individuelle valg. / p>
Til støtte for den første innvendingen har noen forskere bemerket at regjeringer ikke åpent innrømmer å ha begått folkemordshandlinger – et faktum som blir bekreftet i historien. Det irakiske regimet til Saddam Hussein portretterte for eksempel bruken av kjemisk krigføring mot kurderne på 1980-tallet som et forsøk på å gjenopprette lov og orden, og de ottomanske og påfølgende tyrkiske regjeringene hevdet at armenerne som ble drept i massakrene, var krigsofre. . Selv Tysklands naziregime offentliggjorde ikke sin utryddelse av jøder og andre grupper. Som svar har forsvarere av intensjonsklausulen hevdet at «et mønster med målrettet handling» som fører til ødeleggelse av en betydelig del av den målrettede gruppen er nok til å etablere folkemordshensikt, uavhengig av årsakene til gjerningsmannens regime for sine handlinger. / p>
Tilhengere av den andre innsigelsen har hevdet at en tilnærming som bare fokuserer på intensjon ignorerer den «strukturelle volden» i sosiale systemer der store politiske og økonomiske ulikheter kan føre til total marginalisering og til og med utryddelse av bestemte grupper. Forsvarere av intensjonsklausulen svarer at det er nødvendig å skille folkemord fra andre former for massedrap og å utarbeide effektive strategier for å forhindre folkemord.
Debatten mellom tilhengere og motstandere av folkemordkonvensjonen har viktige politiske implikasjoner, som kan sees i diskusjonen om sammenhengen mellom krigsforbrytelser og folkemord. De to begrepene skiller seg hovedsakelig i hvordan målgruppen defineres og identifiseres. Mens den målrettede gruppen i tilfelle krigsforbrytelser er identifisert av sin status som en fiende, er den målrettede gruppen i tilfelle folkemord identifisert av sine rasemessige, nasjonale, etniske eller religiøse egenskaper. Hovedindikasjonen om at målrettingen er basert på fiendens status i motsetning til rasemessig, etnisk eller religiøs identitet, er først og fremst oppførselen til gruppens motstander når konflikten er avsluttet. Hvis angrepene mot den målrettede gruppen opphører, er (sannsynlig) kommisjon for krigsforbrytelser det som står på spill. Hvis angrepene vedvarer, kan det imidlertid legitimt påstås å begå folkemord. Betydningen som tillegges oppførsel etter konflikt gjenspeiler erkjennelsen av at folkemord kan og finner sted under krigstid, vanligvis i dekning av krigsrelaterte aktiviteter. Skillet mellom krigsforbrytelser og folkemord er av største betydning i enhver diskusjon om forebyggende handling. I tilfeller av krigsforbrytelser vil avslutningen av konflikten være tilstrekkelig, og ingen ytterligere tiltak for beskyttelse vil være nødvendig. I tilfeller av folkemord ville avslutning av konflikt nødvendiggjøre vedtak av beskyttende tiltak for å sikre gruppens overlevelse.
Selv om mange av kritikkene av folkemordskonvensjonen er velbegrunnet, bør de ikke skjule dens styrker. Folkemordskonvensjonen var det første rettslige instrumentet som løsrev den mest avskyelige forbrytelsen mot menneskeheten fra «krigssammenheng» -kravet, som hadde begrenset Nürnberg-domstolens jurisdiksjon til saker der en forbrytelse mot menneskeheten ble begått i forbindelse med en forbrytelse. mot interstatlig fred. I stedet erklærte konvensjonen at folkemord er en internasjonal forbrytelse «enten begått i fredstid eller i krigstid.» Videre var konvensjonen det første FN-rettslige instrumentet som bestemte at enkeltpersoner kan påta seg internasjonalt strafferettslig ansvar enten de handler på vegne av en stat eller ikke. Konvensjonen kan også tjene, i samsvar med artikkel 8, som det juridiske grunnlaget for håndhevingstiltak pålagt av Sikkerhetsrådet (det eneste FN-organet som kan tillate bruk av makt).