Nazistene brukte ofte eufemistisk språk for å skjule den sanne naturen til deres forbrytelser. De brukte begrepet «Endelig løsning» for å henvise til planen deres om å utslette det jødiske folket. Det er ikke kjent når lederne i Nazityskland definitivt bestemte seg for å implementere den «Endelige løsningen.» Folkemordet, eller masseødeleggelsen, av jødene var kulminasjonen av et tiår med stadig strengere diskriminerende tiltak.
Under Adolf Hitlers styre ble forfølgelsen og segregeringen av jødene gjennomført i etapper. Etter at nazistpartiet oppnådde makten i Tyskland i 1933, ble dets stats- sponset rasisme førte til antijødisk lovgivning, økonomiske boikotter og volden fra Kristallnacht («Night of Broken Glass») pogromer, som alle hadde som mål å systematisk isolere jøder fra samfunnet og drive dem ut av landet.
Anti-jødisk politikk eskalerer
Etter den tyske invasjonen i september 1939 i Polen (begynnelsen av andre verdenskrig), økte den antijødiske politikken til fengsling og eventuelt drap på europeisk jødedom. Nazistene opprettet først løyste ghettoer (lukkede områder designet for å isolere og kontrollere jødene) i Generalgouvernement (et territorium i det sentrale og østlige Polen overvåket av en tysk sivil regjering) og Warthegau (et område i det vestlige Polen vedlagt Tyskland). Polske og vesteuropeiske jøder ble deportert til disse gettoer der de bodde i overfylte og uhygieniske forhold med utilstrekkelig mat.
Massive drapsoperasjoner begynner
Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 , SS og politienheter (fungerte som mobile drapsenheter) begynte massive drapsoperasjoner rettet mot hele jødiske samfunn. Høsten 1941 introduserte SS og politiet mobile gassbiler. Disse panelerte lastebilene hadde eksosrør omkonfigurert for å pumpe giftig karbonmonoksidgass inn i lukkede rom og drepte de som låst inne. De ble designet for å utfylle pågående skyteoperasjoner.
17. juli 1941, fire uker etter invasjonen av Sovjetunionen, ga Hitler SS-sjef Heinrich Himmler ansvaret for alle sikkerhetsspørsmål i det okkuperte Sovjetunionen. Hitler ga Himmler bred myndighet til fysisk å eliminere alle opplevde trusler mot permanent tysk styre. To uker senere, 31. juli 1941, autoriserte nazistleder Hermann Goering SS-general Reinhard Heydrich til å forberede seg på implementeringen av en «fullstendig løsning på det jødiske spørsmålet.»
Drapssentrene
Høsten 1941 tildelte SS-sjef Heinrich Himmler den tyske general Odilo Globocnik (SS og politileder for Lublin-distriktet) implementeringen av en plan for systematisk å drepe jødene av Generalgouvernement. Kodenavnet Operasjon Reinhard ble til slutt gitt til denne planen, oppkalt etter Heydrich (som ble myrdet av tsjekkiske partisanere i mai 1942). Som en del av Operasjon Reinhard opprettet nazistledere tre drapssentre i Polen – Belzec, Sobibor og Treblinka – med det eneste formålet med massedrap på jøder.
Majdanek-leiren tjente fra tid til annen som en drapsside for jøder bosatt i Generalgouvernement. I sine gasskamre drepte SS titusenvis av jøder, primært tvangsarbeidere som var for svake til å jobbe. SS og politiet drepte minst 167.000 jøder, samt cirka 4300 Roma (sigøynere), i gassbiler ved Chelmno-drapssenteret rundt tretti miles nordvest for Łódź. Våren 1942 utpekte Himmler Auschwitz II (Auschwitz-Birkenau) som et drapsanlegg. SS-myndigheter myrdet omtrent en million jøder fra forskjellige europeiske land i Auschwitz-Birkenau.
Tyske SS og politi myrdet nesten 2700000 jøder i drapsentrene enten ved kvelning med giftgass eller ved å skyte. I sin helhet ba den «endelige løsningen» om drap på alle europeiske jøder ved gassing, skyting og andre midler. Seks millioner jødiske menn, kvinner og barn ble drept under Holocaust – to tredjedeler av jødene som bodde i Europa før andre verdenskrig.
