Dannelsen av den tyske demokratiske republikken

Da det ble klart at en vesttysk regjering ville bli etablert, ble det i Sovjet okkupasjonssonen avholdt et såkalt valg for en folkekongress i mai 1949. Men i stedet for å velge blant kandidater, fikk velgerne bare valget mellom godkjenning eller avvisning – vanligvis under mindre hemmelige omstendigheter – «enhetslister» av kandidater hentet fra alle partier, samt representanter for masseorganisasjoner kontrollert av den kommunistisk dominerte SED. partier, et demokratisk bondeparti og et nasjonalt demokratisk parti, designet for å tiltrekke seg støtte fra henholdsvis bønder og fra tidligere nazister, ble lagt til med SEDs velsignelse. Ved å sikre at kommunister dominerte i disse enhetslistene, bestemte SED på forhånd sammensetningen av den nye folkekongressen. Ifølge de offisielle resultatene godkjente omtrent to tredjedeler av velgerne enhetslistene. Ved påfølgende valg ble rutinemessig kunngjort gunstige marginer på over 99 prosent.

I oktober 1949, etter dannelsen av Forbundsrepublikken, trådte en grunnlov ratifisert av Folkekongressen i kraft i den sovjetiske sonen, som ble den tyske demokratiske republikken (Deutsche Demokratische Republik), ofte kjent som Øst-Tyskland, med hovedstad i den sovjetiske sektoren i Berlin. Folkekongressen ble omdøpt til Folkets kammer, og dette organet, sammen med et andre kammer sammensatt av tjenestemenn fra de fem delstatene i den sovjetiske sonen (w som ble avskaffet i 1952 til fordel for sentralisert autoritet), utpekte kommunisten Wilhelm Pieck i SED som president for den tyske demokratiske republikk 11. oktober 1949. Dagen etter installerte Folkets kammer den tidligere sosialdemokraten Otto Grotewohl som premier kl. lederen av et kabinett som nominelt var ansvarlig overfor kammeret. Selv om den tyske demokratiske republikken konstitusjonelt var et parlamentarisk demokrati, lå den avgjørende makten faktisk hos SED og dens sjef, den veteran kommunistiske funksjonæren Walter Ulbricht, som bare hadde den uklare stillingen som nestleder i regjeringen. I Øst-Tyskland, som i Sovjetunionen, fungerte regjeringen bare som agent for et allmektig kommuniststyrt parti, som igjen ble styrt ovenfra av et selvvalgende politbyrå.